Det er noe helt spesielt med togvinduer. De er designet for at vi skal lene pannen mot dem, se landskapet suse forbi i 130 kilometer i timen og kanskje tenke litt over livets små og store mysterier. De er vanligvis en grense mellom oss i den lune, duvende vognen, og regnet som pisker på utsiden.
Men i går kveld ble det togvinduet forvandlet til en kinoskjerm som viste en skrekkfilm vi verken hadde bedt om eller kjøpt billett til. Og vi satt innelåst i kinosalen.
På perrongen sto det en konduktør. En helt vanlig person i uniform, som antagelig hadde spist en halvtørr matpakke på pauserommet to timer tidligere, og hvis eneste synd var at han forventet vanlig folkeskikk på et offentlig transportmiddel. Hans motstandere? Tre ungdommer. Et trehodet troll i hettegensere, fulle av hormoner, misforstått tøffhet og en total mangel på konsekvenstenkning. I mine tenår var ungdomsopprør å smelle hardt i døra, farge håret blått og høre på musikk foreldrene hatet. Nå er det visst å arrangere improviserte MMA-kamper mot offentlige tjenestepersoner.
Og der satt vi. Som sløve fisker i et rullende akvarium. Dørene var lukket, knappen lyste rødt, og vi kunne ikke gjøre annet enn å slå maktesløst mot glasset mens konduktøren gikk i bakken. Det var flokkens brutalitet mot enkeltmennesket. Sivilisasjonen befant seg på innsiden av glasset, mens Fluenes Herre utspilte seg på perrongen.
Når blålysene endelig feier over stasjonsområdet, politiet får lagt én av dem i jern, og toget til slutt ruller videre – kraftig forsinket, selvsagt, for ingenting skriker “hverdag” som en NSB/Vy-forsinkelse midt oppi et traume – da kommer reaksjonen. Pulsen synker, og tankene begynner å kverne.
Og tankene, de stopper alltid opp ved den samme stasjonen: Hva med min egen tenåring?
Der hjemme sitter det nemlig en slarkete skapning i joggebukse som tømmer kjøleskapet for salami og kommuniserer i stavelser. Hvordan i all verden skal vi klare å styre dem unna de menneskene som gjør togperronger om til kampsportarenaer?
Vi kan jo ikke pakke dem inn i bobleplast heller, selv om fristelsen er enorm. Da de var små, holdt vi dem i hånden over gangfeltet, satte på dem refleksvest så de lyste som radioaktive sitroner, og trodde vi hadde kontroll. Men en dag slipper de hånden. De skal ta toget alene. De skal ut i en verden som dessverre inneholder både fantastiske muligheter og folk som sparker noen som ligger nede.
Sannheten er vel at vi ikke kan garantere at de aldri møter på idiotene. Det vi derimot kan gjøre, er å sørge for at vår egen tenåring aldri blir en av dem. Vi får fortsette det uendelige prosjektet med å innprente folkeskikk, empati og respekt, og fylle ryggsekken deres med et velfungerende moralsk kompass.
Vi kan ikke holde dem unna verden. Men vi kan gjøre vårt for at når de står der ute på perrongen, så er det de som hjelper konduktøren opp, og ikke de som dytter ham ned.